Vi tenner lys!


Sana mottak skal legges ned i januar og for beboerne vil dette få store konsekvenser. Diakoniarbeider Åse åpnet kirken for beboerne.

 

Høsten er kommet og vi tenner lys om kveldene. Blafrende stearinlys som gir en lun stemning i høstmørket.

Idag har vi tent 25 lys i kirken for denne flokken og noen til som ikke er med på bildet.

Alle kom fra møtet på Sana mottak og var urolige og redde. Sana mottak skal legges ned i januar og for beboerne vil dette få store konsekvenser . De må flytte enda en gang. Barna må rykkes opp fra skole, barnehage og venner . Enda en gang.

Jeg var med på dette møtet og hørte historiene som ble lagt frem for politikerene som var tilstede. Historier jeg kjente fordi jeg kjenner mange fra denne flokken. Historier om år i uvisshet, utrygghet og uten stabilitet fordi de har flyttet fra mottak til mottak så mange ganger. Bygd opp vennskap og hjem, for i neste øyeblikk å bli revet opp og flyttet igjen til en midlertidig adresse.

Jeg kjente på sinne og hjelpeløshet i møtet med deres liv i Norge. Hva kan vi gjøre?

Midt i det triste Idag fikk jeg en tanke;

Spontant inviterte jeg dem til å komme opp i kirken etter møtet og låste opp kirkedøren for de som ville komme. De fleste kom. Satte seg i de fremste benkene. Jeg tente det store lyset i lysgloben og en og en kom frem og tente sitt lille lys fra det store lyset. Og så var vi bare sammen rundt globen. Noen bad, noen snakket lavt sammen,noen gråt, noen satt bare stille med lukkede øyne.

Det finnes ikke ord i slike situasjoner. Men symboler og bilder kan gi trøst og styrke.

Alterbildet i Lillesand kirke taler varmt om En som også er i stormen og rekker ut sin hånd for å holde oss fast.

Lysgloben taler om Gud som det store lyset vi henter vårt håp og strime av lys fra .

Vi samlet oss her denne vonde dagen i september . Rundt alterbildet og lysgloben .

Det var mer enn ord vi trengte denne dagen.

Vi trengte en kirke, og vi trengte hverandre.

Åse Neset, diakoniarbeider i Lillesand menighet

Tilbake