- Og er det noen som vet hvor Sara er i dag? Anne Berit så utover klassen. Blikket vandret til Pia. Pia så ned. - Spør Fredrik, mumlet hun ned i pulten. Da forstod jeg det. Dette måtte være Pia som hadde skrevet på tavla. Kanskje Sara hadde fortalt henne om oss, de var jo bestevenner. Eller muligens hadde hun bare gjettet det, og ikke likt det. Jeg så på Anne Berit. Hun så på meg. Så smilte hun, tok svampen, og tørket vekk det som var sant. Sara og jeg var kjærester. Men hvor var hun nå? Da jeg fulgte henne hjem i går kveld, hadde hun holdt meg fast i hånden. Vi hadde sett opp på stjernene, og Sara hadde sagt at stjernehimmelen var det peneste hun visste. Og jeg hadde klart å si: - Du er den peneste jeg vet om. Så hadde Sara løpt inn, og jeg hadde gått hjem og kjent meg like lett i kroppen som et snøfnugg. Det satt jeg og tenkte på hele timen. Og hvor Sara kunne være nå. Mørke tanker trengte seg på. Sara og familien hennes hadde reist fra Betlehem fordi de ikke var trygge der. Kunne det ha skjedd noe dramatisk? Folk var vel trygge i Norge? Ingen ble vel forfulgt eller straffet for det de trodde på, her hos oss. Det første jeg gjorde da jeg stormet inn i leiligheten etter skoletid, var å finne mobilen. Den lå til lading på rommet mitt. Så fort jeg kunne skrev jeg til Sara: «Du var ikke på skolen i dag. Er du syk eller hva skjer?» Jeg ventet i 25 minutter. Ingen melding. Så ringte jeg mobilnummeret hennes. Mobilen var slått av. Den kunne være tom for strøm. Eller hun kunne ha mistet den. Noen kunne ha stjålet den. Eller hva var dette egentlig? Etter å ha tenkt meg om, fant jeg hjemmenummeret hennes på nettet. Familien hennes hadde fast-telefon. Etter syv ring svarte en dyp stemme: - Hallo, det er Ibrahim. Jeg kremtet og pustet dypt: - Hei, jeg heter Fredrik og går i klasse med Sara. Kan jeg få snakke med henne?